Nok er nok

«Alt i orden, herr Yusuf. Bagasjen kan hentes på belte nr 3, mens din
datter kan plukkes opp på benk nr 4…»

Får enkelte politikere det som de vil, vil ikke et slikt scenario lenger
være virkelighetsfjernt, men en realitet.
Regjeringen har lagt frem en rekke hastetiltak som skal avverge og avdekke
kjønnslemlestelse. Man skal blant annet ha en informasjonskampanje på
Gardermoen og en døgnåpen krisetelefon. Samtidig er sosialbyråd i Oslo,
Sylvi Listhaug (FRP), lei av å vente og har bedt helsepersonell i
hovedstaden om å forberede undersøkelser av underlivet til unge jenter fra
land i risikosonen fra høsten av. Stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt
på sin side, foreslår en ordning med såkalte underlivskontrakter med
påfølgende undersøkelser. Til P4 uttaler hun at dette sikrer at jenter ikke
blir utsatt for omskjæring, selv om «det kan være ubehaglig å ligge på en
benk og bli undersøkt». «Nok er nok», sier hun og etterlyser handling. Nei,
Anniken, det er vi somaliske jenter som er lei av å bli gjort til objekter.
Nå har våre underliv blitt et hett diskusjonstema. Det er vi som med rette
kan si «Nok er nok».

Mye tyder på at regjeringen har latt seg rive med av den pågående debatten,
en debatt styrt av krefter som lever av andres lidelser, i dette tilfellet
omskjæring. Det virker som om man i all iveren etter å handle raskt, trolig
vil ende opp med invaderende tiltak med konsekvenser for tusenvis av jenter
her i landet. Er evnen til å handle raskt viktigere enn evnen til å komme
med fornuftige løsninger som fungerer? Man kan godt vise handlingskraft,
men da må man også være forbredt på at resultatet kan bli «gæli». Vil
regjeringen virkelig risikere å handle på en måte som i realiteten gjør små
jenter til forsøkskaniner?

For oss i det somaliske miljøet er det lite som er hårreisende ved
«avsløringen» i NRK-reportasjen. Vi er smertelig klar over at det fortsatt
omkjæres jenter i Somalia. Scenen med den skrikende jenta har rystet oss
alle, men dette, så grusomt det enn er, er dessverre ikke en nyhet. Hva er
det som har skjedd nå som har snudd landet på hodet og ført til at
regjeringen har kommet med «hastetiltak»? I all iveren har man glemt at den
lille jenta vi så i NRK- reportasjen ikke har tilknytning til Norge. Hun er
født i Somalia og har ingen relasjon til Norge. Likevel har man klart å
sammenkoble denne umenneskelige handlingen i Somaliland med norsk-somaliske
jenter i Norge.

Saken bygger på vitnesbyrdene til ti såkalte omkjærere i Somaliland. Selv
om disse kvinnene aldri bekrefter noe slikt tall, konkluderer
NRK-reporteren med at 185 norsk-somaliske jenter har blitt omskjært i løpet
av de tre siste årene. Dette tallet har lagt grunnlaget for hele debatten.
Skal vi virkelig ta det disse kvinnene har uttalt (muligens ikke har
uttalt) for god fisk uten å undersøke påstandene nærmere eller i det minste
forsøke å bekrefte eller avkrefte omfanget? Skal virkelig antagelser og
rene spekulasjoner gi grunnlag for tiltak som kommer til å påvirke tusenvis
av mennesker?

Kjønnslemlestelse er naturligvis en grusom og barbarisk skikk som må
bekjempes. Det er imidlertid lite hensiktsmessig å bekjempe grusomhet ved
hjelp av grusomme midler. En underlivsjekk vil være krenkende både for
jentene og for deres foreldre som blir mistenkeliggjort av myndighetene. Et
slikt invaderende tiltak vil krenke deres private autonomi og trampe på
deres verdi som mennesker. Man kan ikke unngå å sammenligne dem med dyr som
må gjennomgå en kvalitetssjekk. Har de somaliske jentene i regjeringens
øyne så lite verdi at det er legitimt å behandle dem som dyr? Det å sjekke
utvalgte jenter kan dessuten krenke grunnleggende menneskerettigheter,
blant annet FNs barnekonvensjon, Den Europeiske
menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, som beskytter privatlivet, og
diskrimineringsforbudet i artikkel 14. Ja, det å lemleste jenter strider
mot menneskerettighetene, men man retter ikke opp en feil ved å begå en ny
feil.

De aller fleste i det norsk-somaliske miljøet tar sterk avstand fra
omskjæring som de mener er barbarisk. Bare et lite fåtall av det somaliske
miljøet er av en annen oppfatning, men disse utgjør en liten, forsvinnende
del. Derfor er det betenkelig at man nå innfører tiltak som rammer hele den
somaliske befolkningen. Under oppveksten har vi lært at kroppen er vår
egen, men med tvungen underlivssjekk blir kroppene til våre lille jenter
gjort til statens anliggende og dermed ikke lenger privat. Det er også
verdt å minne om at Legeforeningens etiske råd mener det ikke finnes
medisinsk grunnlag for å sjekke jentene, og vurderer en slik praksis som
uetisk.

Hvordan hadde jeg reagert hvis min lillesøster på 6 år hadde blitt innkalt
til en slik sjekk? Jeg hadde uten tvil nektet å la min søster gjennomgå en
slik nedverdigende og krenkende undersøkelse. Ikke bare utsetter de min
søster for det de vil beskytte henne fra, men de undergraver min mors
omsorg for sine barn og hennes ønske om vår velvære. Hva hadde min motstand
resultert i? Antakelig hadde man raskt antatt at jeg støtter omskjæring og
kanskje hadde man funnet et lite opphold i en fengselscelle som en passende
straff ? Hva skal jeg svare når min søster spør meg hvorfor hennes
venninne, Line, ikke blir bedt om å spre beina? Ta med min søster til
underlivsjekk? Over my dead body!

Jeg har bodd i dette landet i 12 år. Norge er det landet kjenner best og
føler meg mest knyttet til. Men hvordan skal jeg kunne føle meg norsk når
min lillesøster, som for øvrig er født i Norge, behandles annerledes enn
sine venninner? Er det ikke forståelig at norsk-somaliere i dette landet
vil bli behandlet som likverdige borgere? Er det vanskelig å forstå at jeg,
og andre med meg, ikke ønsker ytterligere segregering og svekkelse av en
allerede svak gruppe?
Nok er nok, sier hundrevis av norsk-somaliske jenter. Kroppen min er min og
ingen andres.

ILHAM HASSAN